Vinterferie anno 2016 – ikke helt som jeg drømte om

En feit drømmehytte midt i alpinbakken på Hafjell ventet på oss. Endelig er vinterferien her!

Vi pakket to kilo Kvikk Lunsj og stappet kofferter med ullfibre, Goretex, hjelmer og snøbriller. På taket har jeg festet en gigantisk skiboks og stappet den med ti par ski.

Drømmeferie

Meteorologene har virkelig svingt med tryllestavene sine, da de lovet en himmel fullt av solskinn, pyntet med ørsmå bomullsdotter og sendte vinden på ferie et annet sted. Dette er akkurat en slik drømmeferie vi trenger nå.

En nøkkel er alt vi trengte

Etter tolv bomstasjoner, et toalett stopp og en vindusspylepåfylling er vi fremme. Nå er det bare å tenne på peisen og koble hjerte, lunger og nyrer til «batteriladeren». Det var bare en liten ting som skulle gjøres først. Å hente nøkkelen på Hafjell bookingkontor. Kø i skranken gjorde ingenting, fordi jeg hadde et smil som var større enn hele Gudbrandsdalen. Endelig min tur, nøkkelen takk! Skrankedamen: Hytten er ikke klar og vi vet ikke når den blir klar. Forsiktig prøvde jeg å nevne at nettportalen så vakkert skrev at alle hyttene ville bli levert sine kunder innen et gitt klokkeslett. Det hjalp ikke.  Først klokken 18.30 på kvelden kunne en sliten familie ta på tøflene sine.

Skiskole for barna

God morgen! Vi er klar for sol, ski, kos og hygge. Hafjell har et eldorado av heiser og nedfarter. Dette skal bli bra. Jeg har bygget opp min slalåmkompetanse fra «alpinuniversiteter» i de Østeriske alper. Hovedansvaret for opplæringen av barnene gikk derfor til meg. En utfordring som i utgangspunktet gleder en far. Det er bare det at barn har den egenskap at de har påfallende mange humørsvingninger i løpet av en dag. Jeg fikk høre tyrkmanske gloser på et desibelnivå som selv hørselvern ikke kan forskåne deg mot.

Født med ski på beina

Vi prøver oss med en dag der vi kler oss i Petter Northug uniform. Det må bli bra. Vi nordmenn er kanskje ikke født med slalåmski på beina, men langrennsski, det ligger i blodet. For vår familie ble det ikke helt sant. Vi kom oss aldri lengre i løypen enn til en runde rundt parkeringsplassen. Etter å ha blitt servert høyrøstede gloser som jeg ikke viste at barn på syv år hadde i sitt vokabular gjennom fem døgn, samt ørlite medfølelse fra min kjære elskede, forstod jeg at livet kun kan overvinnes ved å takle de ekstreme påkjenninger. Mitt liv skal fra nå av bli en krysning mellom Lars Monsen, Sissel Gran og Arne Næss. Det handler om å takle det umulige!

Ekstremprestasjon

Vel, jeg tar utfordringen. Kjeft, fall, smerte, tortur, nye runder med kjeft, smell, smerte og tortur. Er det verdt det?! Ja. Litt deppa i starten, men når jeg tok et dypdykk gjennom uken ser jeg at mellom tornebusker og brenneneslene ligger det silke, rubiner og bacon. Jeg har modnet to barn til å svinge seg ned fjellveggen på elegant vis. Jeg har en familie som har overlevd en hel uke i en vinterhytte uten å måte tilkalle Røde Kors. Jeg har nå levd med fire jenter som har overlevd en hel uke med kun ett toalett og en dusj på deling. Dette kan ikke kalles annet enn ekstremprestasjon i en moderne verden.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s